Jeg er ikke en diagnose, jeg er Marte, helt unik, som alle!

Marte Wexelsen Goksøyr er en dame med mange talenter. Hun er skuespiller, forfatter og foredragsholder og styremedlem i NNDS – og har en sterk stemme i samfunnsdebatten.

Denne måneden har vi i NNDS fokus på likheter, likestilling og mangfold. #folksomdeg er nemlig temaet for årets Verdens Down syndrom dag, den 21.mars. Da deler også Marte ut Marteprisen som denne gangen gis til Lars Monsen.

Her kan du lese Martes tale fra lanseringen av Oppsiden.

Ved ordet menneskeverd kommer flere tanker.

Jeg tenker på å gi meg selv verdi, se på meg selv som viktig og verdifull. Jeg må ha tro på det jeg gjør. Bare da kan jeg gjøre det umulige mulig!

Jeg tenker på likeverd. Alle mennesker er like mye verd uavhengig av hva de presterer eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker på egoisme og uvitenhet.
Egoisme først.
Jeg mener vi lever i et A4 – samfunn hvor vi skal være så perfekte, hva nå det er. Vi skal være vellykkede, uten problemer. Dersom man får et barn som blir betegnet som mindre perfekt, kan man tro at dette barnet står i veien for foreldres vellykkethet og lykke?
Kan det å få et slikt barn bli en skam?
Helt misforstått spør du meg!

Hvis problemet først og fremst ligger i menneskers og samfunnets fordommer, fjerner man da problemet med å sørge for at mennesker med Down Syndrom ikke blir født, eller må man tørre å se sine egne fordommer?
Jeg ser for meg samfunnet som et stort puslespill. Menneskene er brikkene, og alle brikkene er helt nødvendig, og like viktige.

Så til uvitenhet.
Vi har et system hvor vi grupperer mennesker. Vi har spesialklasser, spesialskoler, gruppeboliger som er små institusjoner, hvor det lett blir personale som bestemmer.
I arbeidslivet har vi varig tilrettelagte arbeidsplasser med noen få kroner timen i lønn. Alt dette gjør at vi usynlig-gjør noen mennesker ved å holde dem utenfor fellesskapet. Noen blir på denne måten ikke regnet med, og vi får et ekskluderende samfunn. Dette skaper uvitenhet og usikkerhet. Vi får ikke oppleve hverandre!

Det sies at noen mennesker er annerledes. Jeg mener at alle mennesker er forskjellige om de har en funksjonshemning eller ikke, alle er annerledes.

Betegner man noen mennesker på denne måtenblir det vi og de som er annerledes. Igjen, et ekskluderende samfunn. 

Det er viktig å se det menneske. Jeg er selv en kvinne med Down syndrom. Jeg er ikke syk, jeg har ikke en kromosomfeil, jeg har et ekstra kromosom i mine celler. Jeg er ikke en diagnose, jeg er Marte, helt unik, som alle!

Lover som politikere lager påvirker våre holdninger. Jeg ønsker meg lover som hindrer å skape et samfunn som ønsker å sortere bort fostre man regner som mindre perfekte. Det må ikke bli en rettighet å få såkalt perfekte barn!

Dersom man får et barn som trenger mye hjelp må det finnes lover som gir disse menneskene  rettigheter til den hjelp de trenger.

Teknologien er i utvikling, og vi er allerede på vei til å normalisere et sorteringssamfunn. 9 av 10 kvinner som får vite at barnet de venter har Down Syndrom tar en sen-abort.

Helseministeren har nylig sagt ja til blodprøve som kan avdekke mistanke om Down Syndrom hos fosteret.

Jeg tilhører en minoritetsgruppe i vårt samfunn, og jeg ser det som svært skremmende og dypt krenkende om det skulle være et statlig ønsket prosjekt å utrydde en gruppe mennesker, sortere dem bort.

Jeg ønsker meg et inkluderende samfunn for alle.
Jeg ønsker meg en skole med elevtilpasset undervisning for alle. Metoder hvor alle får lære i sitt tempo uten å grupperes eller bli målt opp mot hverandre.

Jeg ønsker at mennesker med såkalt utviklingshemning skal ha rett til utdannelse utover videregående skole. Det finnes ikke i dag.

Jeg ønsker at alle har et arbeid å gå til, at alle kan få bidra ut fra sine forutsetninger.

Jeg ønsker at det finnes forskjellige boformer, ikke bare små institusjoner med ansatte personale. Dersom man trenger hjelp kan man ha personlig assistenter til dette. Da er det en selv som bestemmer hva man trenger hjelp til, og når hjelpen må gis.

Fritidsaktiviteter må tilrettelegges så mennesker med funksjonshemning føler seg velkommen.

Et inkluderende samfunn for alle!
For ikke lenge siden opplevde Norge 22. juli, og vi fordømmer Anders Behring Breiviks Nazistiske tankegang. Hans kall er å holde Norge rent, og utrydde uønskede individer. Det arrangeres rose-tog. Vi vil ha et mangfoldig samfunn med plass til alle. Hvilke alle? Igjen, er det noen som faller utenfor dette mangfoldet? Er det ubehagelig og brysomt med personer som forstyrrer vår vellykkedhet?

Vil vi forsvare et sorteringssamfunn som jakter på det perfekte menneske, hva nå det er?

JEG GIR MEG ALDRI SÅ LENGE JEG LEVER!

Tilslutt: ”Alle vet det, men det er viktig å si det likevel: Alle trenger å bli hørt og respektert som menneske. Ingen skal føle seg redde, alle skal føle seg trygge.”

Marte Wexelsen Goksøyr