Fra spisevegring til fullamming

​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​Helsedirektoratet anbefaler at barn ammes hele det første året og gjerne lenger, hvis du og barnet ditt trives med det. Verdens helseorganisasjon anbefaler at barn ammes i to år. Allikevel er ikke det å amme alltid like lett, men kan by på utfordringer både for mor og barn. Vi har fått tilsendt denne teksten fra en mor som gjerne vil dele sine opplevelser, problemstillinger og erfaringer om det å amme et nyfødt barn med Downs.

Manual breast pump, mothers breast milk is the most healthy food for newborn baby. Mother’s milk – the most healthy food for newborn

Tekst: Maja Vedvik (redigert ved Julia Edin)
Foto : iStockPhoto og Unsplash
Kilder: Helsedirektoratet

Godt forberedt
Som førstegangsfødende på 34 år var jeg veldig opptatt av å skulle gjøre alt rett som mor. Dette innebar jo selvfølgelig amming. Før fødselen hadde jeg lest Dr. Gro Nylanders bok «Mamma for første gang», jeg hadde sett ammefilmen hennes to ganger og vært på fødselsforberedene kurs i regi av den lokale helsestasjonen. En av kurskveldene hadde vi hele tre timer undervisning kun om amming. Så ja, jeg vil si at jeg var forberedt og iallfall veldig innstilt på å amme.

Da datteren min ble født tre uker for tidlig, fikk vi de «kjempeviktige» mor-barn timene rett etter fødsel. Datteren min ble lagt inntil meg og lå der i ro og fred en times tid, før jordmor kom og la henne til brystet. Jeg hadde jo både lest og hørt om disse viktige, nærmest avgjørende timene for god ammestart, så jeg var veldig fornøyd med at det kunne gjennomføres. Hun ammet uten problem og fikk i seg den næringsrike råmelka.

Etter tre timer kom legen inn og bekreftet mistanken vår om at hun hadde Down syndrom og vi ble flyttet til barsel. Vi fikk forklart at det ikke var mange spesielle hensyn å ta, annet et at det var svært viktig at hun fikk i seg nok mat. Det er ikke uvanlig at barn sover opptil 8 timer etter fødsel og amming, så på kvelden kom jordmora inn for å hjelpe oss å legge henne til brystet igjen. Da var det ikke mulig å få henne våken nok til at hun kunne amme selv, så resultatet ble håndmelking og koppmating. Dagen etterpå fikk jeg utlevert brystpumpe og ved hjelp av pumpa og jordmødre som var eksperter på håndmelking, fikk jeg i gang melkeproduksjonen. Etter fem dager på sykehuset reiste vi hjem med plan om pumping og kopp/sprøyte mating.

Ikke nok
Vi hadde fått regime på å mate henne hver 4. time. Jeg la henne til brystet og merket fort om hun tok noe eller ikke. Første dagen hjemme gikk greit, andre dag spiste hun faktisk ett helt måltid rett fra puppen og tredje dagen kom helsesøster på hjemmebesøk og kontrollerte vekta – den var gått litt opp. Fjerde dagen gikk det dårligere med matinntaket, hun spiste selv hver 8.time, men det var ikke snakk om å få henne våken nok til noe mer. Femte dagen skulle vi på avtalt hjerteultralyd på sykehuset, og da skjønte jeg tegningen: en baby på 9 dager skal spise oftere enn hver 8.time. Vi pakket kofferten og var klar for innleggelse.

Det ble lagt ned nesesonde som hun ble matet med morsmelk igjennom. De startet med hver tredje time, men gikk over til hver fjerde time da hun ikke klarte å våkne fra «morsmelknarkosen» på bare tre timer. Jeg prøvde å legge henne til brystet, og veide nøye opp måltidene, men hun fikk kun i seg rundt 5 ml på 30 minutter. Resultatet ble mer sonding. Fasinerende nok hadde jeg god melkeproduksjon og det var ikke noe problem å få p­umpet. Jeg hadde jo et håp om at hun skulle amme selv, men etter fem dager ble vi skrevet ut med tåteflaske og var blitt 2000kr fattigere etter å ha investert i elektrisk brystpumpe. Kombinasjonen av at hun var født tre uker før termin, hadde et snev av gulsot, hjertefeil, Down syndrom og påfølgende svak munnmotorikk, var ikke forenelig med amming.

Mating etter klokka
Som foreldre til et barn med Downs visste vi jo ikke hva godt vi kunne gjøre for henne. Vi ønsket å gjøre alt vi kunne, og jeg fikk en helt egen motivasjon til å holde på med pumpingen. De første seks ukene hadde jeg alarm på hele døgnet for å kunne gi henne mat hver fjerde time. Selv viste hun ingen tegn til å ville ha påfyll. Etter seks uker var vekta såpass stabil at jeg lot det gå seks timer imellom på natten og på denne tiden begynte hun også selv å gi beskjed om at hun var sulten.

Vi ønsket å legge henne til brystet først, for å se om hun kunne amme litt selv. Gikk det ikke kunne jeg gi henne resten på flaske. Men det er en tidkrevende prosess å vaske, sterilisere, pumpe og mate, seks ganger i døgnet, og når hun ammet hadde jeg jo heller ingen oversikt over hvor mye hun fikk i seg. Til slutt føltes det bare som ekstra stress og vi kuttet det derfor ut.

Som den løsningsorienterte personen jeg er tenkte jeg at jeg kunne pumpe dobbelt opp, for å kunne komme unna med tre pumperunder ganger om dagen. Men etter å ha lest på ammehjelpen sine sider der det stod at «pumpebarn bør ha mest mulig fersk morsmelk», så var det å fortsette med vask, rens, og stress seks ganger i døgnet.

Ja, jeg hadde jo seks tåteflasker, så det trengtes bare å vaskes én gang i døgnet, men pumpedelene måtte jo vaskes for hver gang. Jeg hadde dobbel pumpe, men det viste seg at det faktisk gikk like fort å ta ett og ett bryst om gangen, istedenfor begge samtidig. Trykket på pumpa ble sterkere da, så jeg slapp unna med bare tre vaskinger i døgnet. Jeg jublet – «bare» halvparten!

Ny rutiner
Etter hvert som datteren min ble større ble hun også sterkere. Av og til når hun var utilpass, la jeg henne til brystet som en slags underholdning og kos. Hun tok noen sup innimellom. En tidlig morgen da hun var rundt tre måneder, prøvde jeg å amme henne istedenfor å stå opp, pumpe og mate. Og jo – hun tok brystet og ammet en god stund før hun ble fornøyd og la seg til å sove igjen.

Det er utrolig hva det å stå opp kl. 09.30 i stedet for kl. 06.00 gjør med en småbarnsmor, og pausen var etterlengtet. Fra da ble vår nye rutine at morgenmåltidet kom rett fra puppen. Da vi sto opp i ti-tiden pumpet jeg meg dobbelt opp, slik at det ble stående ett måltid igjen over natten til neste dag. På den måten kunne vi stå opp, stelle oss, før hun fikk mat igjen. Hun var strålende fornøyd og jeg kunne sette meg ned i ro og fred og pumpe igjen.

I kombinasjon av at hun fikk hentet seg inn igjen fra søvnmangel og for tidlig fødsel, med at gulsotten forsvant og tiden gikk, så så vi at hun ble mer våken, sterkere og krevde mer. Hun ble mer sulten og jeg måtte legge henne til brystet oftere. Jeg hadde jo ikke tid til å pumpe når hun allerede var blitt sulten.

Fra spisevegring til full amming
Fra en heftig start med spisevegring og pumping seks ganger i døgnet, gikk jeg over til fullamming etter 4,5 mnd. Etter bare 14 dager med amming og ingen pumping følte jeg at jeg hadde fått igjen for strevet, for det er jo veldig lettvint med fungerende amming. Mat tilgjengelig i rett temperatur, 24 timer i døgnet uansett hvor man er. Jeg ammet frem til hun var 15 måneder.

Deler erfaringer
Grunnen til at jeg deler dette er fordi jeg vil vise at det går ann å komme i mål, selv med en litt kronglete start. Jeg følte jeg manglet informasjon og støtte i begynnelsen. Datteren min var så svak i munnen at selv ved ett års alder måtte jeg bruke «modifisert vuggestilling», altså støtte brystet med hånden. Dette var jo noe jeg var redd for i begynnelsen, for jeg hadde jo lest at å holde på brystet kunne føre til tette melkeganger, men uten å holde på brystet var det jo overhodet ikke mulig for datteren min å amme.

I etterpåklokskapens tid ville jeg kanskje ha begynt med hjelpebryst, men dette fikk jeg ingen informasjon om. Da jeg oppdaget at de fantes, hadde datteren min alt begynt å amme mye selv. Jeg hadde tatt kostnaden om å kjøpe et ekstra sett med pumpedeler. Av alt tull man bruker penger på, så hadde jeg altså «ikke råd» til det. Og sist men ikke minst, ville jeg ha kjøpt en barnevekt slik at jeg selv kunne ha måltidsveid hjemme og på den måten kunne trukket fra på flasken det hun hadde ammet selv. En slik vekt koster mindre enn 1000 kr, og ville vært til svær stor hjelp samt lettet mange bekymringer. Vekta fant jeg heller ikke ut av før det var gått over to måneder.

Jeg gjorde det jeg kunne
Det ble ni måneder med amming, som igjen er supergod trening for munnmotorikken. Det ble 15 måneder med beskyttende morsmelk. Nå får bare tiden vise om hun får godt språk og holder seg frisk. Jeg føler iallfall at jeg gjorde det jeg kunne.

Jeg håper historien min kan være motivasjon til deg med nyfødt baby, der ammingen ikke går helt smertefritt.

Lykke til!   

Maja Vedvik     

Vil du lese mer om spebarnstiden?
Logg deg inn på Oppsiden der du i Kunnskapsbasen blant annet kan lese om følgende:

Eksterne artikler: 

Vil du støtte NNDS? 
Vi er avhengig av din støtte for å fortsette arbeidet med å øke kunnskapen om Down syndrom og kjempe for like muligheter for alle.

Et medlemskap i NNDS koster kr. 150 per år for hovedmedlem eller støttemedlem og 75 kr. for familiemedlemmer. En liten pris for deg, som betyr mye for oss! Bli medlem her

Du kan også bli medlem og/eller donere valgfritt beløp via VIPPS
nr. 84535 (du finner oss under Kjøp & betal).
Takk for din støtte – sammen blir vi sterkere!