Emilie – en jordnær diva!

Denne høsten har vært alt annet enn normal for Emilie og pappaen hennes Kristoffer Carlin. Det som startet som et opphold på folkehøyskole for Emilie ble til dokumentarfilmen “Vår datter Emilie”.


Filmen har vært vist på kinoer over hele landet – og nå også på selveste rikskanalen, NRK. Det har ført til en meidiehøst uten like for både Kristoffer og Emilie, som har fått oppmerksomhet i blant annet Dagsrevyen, Ekko i P2,  KK, kronikker i Dagbladet, Dagsavisen, i tillegg til feature, omtaler og artikler i diverse lokalpresse.

Emilie og pappen hennes Kristoffer Carlin klemmer hverandre. Foto: Nina Viola Sundstrøm
Foto: Nina Viola Sundstrøm

Flytter hjemmefra

– Vi tenkte at Emilie ville ha godt av å flytte hjemmefra, men var usikre på hvordan vi kunne hjelpe henne å bli mer selvstendig og lage en trygg og god overgang både for henne og oss, sier Kristoffer. Vi hadde hørt mye bra om folkehøyskoler og kom i prat med noen som hadde gått på Toneheim.

Emilie, som drømte om å bli trommeslager, besøkte Folkehøgskolen sammen med pappa før oppstart. –Rektor fortalte oss at det var viktig for dem å ha elever som Emilie der. Han sa at de har et like stort utviklingspotensiale som andre, og at de tilfører noe helt viktig til miljøet. De fyller rommet med glede over det de gjør istedenfor å måle prestasjoner og perfeksjonisme. Det var første gang noe sa rett ut at de hadde bruk for Emilie, sier Kristoffer. 

– Jeg elsker Toneheim. Jeg vil tilbake dit nå, sier Emilie smilende og legger til at hun synes det var litt vanskelig å flytte fra mamma og pappa. – Jeg forsov meg til frokost og fikk ikke mat. Da ble jeg veldig lei meg, forteller hun om en av de første dagen. Maten var ryddet bort før hun rakk frokosten og hun måtte gå sulten til lunsj. Da raste verden litt sammen. Redningen ble hytte 3. 

Hytte nr. 3

På Toneheim er det ikke egen linjer eller egne boligområder for de som har ekstra behov. Her blir alle inkludert og integrert sammen. Alle får hjelp, tilpasninger og veiledning og for Emilie var det spesielt musikkpedagogen Guro som ble viktig. Ikke bare for musikken sin skyld, men hun hjalp både Emilie og de som bodde sammen med henne på hytte nummer tre med å finne ut av hvordan de kunne skape et bra samhold.

Sammen med flere andre delte Emilie hytta der de hadde egne soverom og fellesområder. De ble raskt gode venner og en av jentene, Åse, ble som en søster. Hun banket på døra for å vekke Emilie og sørget for at hun rakk frokosten. Men hun stilte også krav til vennskapet og sa tydelig i fra når Emilie spilte trommer høylytt på rommet om kvelden.
– Vi kunne krangle en del, men vi ble også veldig glad i hverandre, sier Emilie. Hun ramser opp mange andre hun ble glad i: Åse, Maia, Oda, Dorthe, Fabian, Helen, Marianne, Håkon og Bendik, for å nevne noen. 

– Da Emilie flyttet kjente vi jo på det som foreldre også, sier pappa Carlin, – men vi følte oss fort trygge på Tonheim og vi merket på Emilie at hun trivdes. Hun ville ikke engang komme hjem i helgene, ler han. 

Emilie – med kamera på slep

Det var pappa Kristoffer som stod bak ideen om film. De andre ungdommene på Toneheim var selvbevisste når de ble filmet i starten, men Emilie var som en proff skuespiller.

– Når jeg tok opp kamera ble jeg usynlig for henne, sier pappaen og fotografen. Etterhvert som filmteamet hang på hytte nummer tre ble de en del av miljøet og til slutt ble de ikke lenger lagt merke til. 

– Innimellom var det litt flaut at pappa filmet, sier Emilie, men stort sett var det greit og kanskje litt fint også. Kristoffer derimot måtte jobbe med seg selv for å ikke blande seg inn som pappa. Som for eksempel da dirigenten for koret sa at Emilie sang for høyt. I filmen ser vi dirigenten si:
– Vi skal vi trene på dette, sånn at du synger akkurat likedan som de andre.

I det øyeblikket var det vondt å se Emile. Hun forsto at hun var annerledes og at hun ikke fikk til å synge som de andre. Og pappa Kristoffer måtte bite seg i leppa for å ikke si noe, men bare filmen situasjonen. 

Emilie på folkehøyskolen blant venner.

Å bli stilt krav til

– Jeg sang altfor høyt, sier Emilie. Selv om det var tøft å høre var nettopp dette en av de viktigste tingene hun lærte på Tonheim: Hun ble utfordret og stilt krav til og samtidig heiet på av folk som virkelig trodde på henne og tok henne på alvor. Gjennom mye øving ble hun god, noe avsluttningskonserten vitner om. Der synger Emilie både i takt og tone med de andre. 

Emilie ble stilt krav til på alle nivåer. Det gjaldt alt fra at hun måtte vaske håret sitt og klærne sine selv, til å komme seg opp om morgenen og følge opplegget fra skolen. Å bli utfordret i et felleskap gjorde at hun møtte utfordringene, og blomstret. Hun vokste mye det året, og kom hjem tryggere, sterkere og lykkeligere!

– Det virker som vi er redde for å utfordre personer med Downs syndrom i vårt samfunn. Men om vi ikke stiller krav, hvordan skal de da kunne utvikle seg og erfare at de kan få til masse, bare de kommer seg gjennom det som er vanskelig? under Kristoffer. 

– Emilie blir skikkelig glad når hun får til ting selv. Som i dag: hun har tatt t-banen fra Oppsal til Jernbanetorget helt selv, for første gang. Da hun gikk av T-banen sa hun høyt “Yes!”. Det er klart det gir en viktig mestringsfølelse. 

God respons

Kristoffer er overrasket over hvilken respons filmen har fått og at så mange har blitt berørt av den. 
– Jeg hadde ikke trodde filmen skulle engasjere så mye som den gjør, at det skulle komme så mange kronikker og meninger i etterkant. Jeg var litt redd folk ikke skulle skjønne at dette var et bidrag til debatten om hvordan mennesker med Downs syndrom kan inkluderes, men nå som jeg har kjent på responsen får jeg lyst til å vise den til alle. Jeg vil vise den til folk som jobber med mennesker, i politikk og samfunnsliv. De burde se hva det å bli tatt på alvor, stilt krav til gjør med en person med Downs syndrom. Og nøkkelen er å være klar over at dette er mennesker som har noe viktig å bidra med, slik de er på Toneheim. Ideen om at dette bare er hjelpeløse mennesker som trenger hjelp av oss, er helt feil. Vi trenger dem, minst like mye som de trenger oss! Hvis vi begynner å tenke på den måten, vil det forandre alt, fordi da vil det være en selvfølge å investere i deres utdannelse og utvikling, akkurat som det er med såkalt normale.

Musikken er med videre

På Toneheim var det trommer som var viktig for Emilie og interessen for musikk har hun tatt med seg videre. Hun spiller i Torshov-korpset og øver daglig på det elektriske trommesettet hun har hjemme i boligen på Oppsal. Hun spiller i band, som veksler på å hete “Jenteband” og “Glutenfritt-band”, og hun jobber på X-ray som danser. Hun digger Abba og Maj Britt Andersen. 

På premieredagen stilte både orkestret og dansegruppe opp på Vega Scene – og Emile spilte og danset foran publikum. 

– Det var masse følelser å se filmen, forteller Emilie og pappa bryter ut i latter. –Emilie satt ved siden av meg på premieren. Hun sukket, lo, stønnet og smilte underveis i filmen. Hun er kanskje blitt filmkjendis, men hun er en svært jordet diva. Vi avlyste faktisk et intervju på God Morgen Norge, fordi det var viktigere for Emilie å gå på jobben.

Filmen kan du se her: https://tv.nrk.no/program/KMTE30004618


Glad jente med Downs syndrom som har mange ulike farger malt på hendene.

Bli medlem!

Et medlemskap i NNDS koster kr. 150 per år for hovedmedlem eller støttemedlem og  75 kr. for familiemedlemmer. En liten pris for deg, som betyr mye for oss.

Donasjons-krukke full av mynter

Støtt oss!

Alle monner drar og vi blir selvsagt veldig glade for store og små økonomiske bidrag. Doner valgfritt beløp via VIPPS nr. 84535 
( Du finner oss under Kjøp & betal).