Samtalegrupper for ungdom – hvorfor er det så viktig?

I Bærum møttes 10 ungdommer med Downs syndrom annenhver torsdag i nesten tre år, for å snakke om ting som de syntes var vanskelig, leit og problemfylt i samtalegruppe.
– Alle ungdommer trenger å snakke om og forstå følelser rundt det å bli ung voksen, også våre ungdommer. Forhåpentligvis kan det også være forebyggende for god psykisk helse, sier Amy Christina Baumann, som står bak samtalegruppen for ungdom med Downs syndrom.

Ungdomsgruppa for Downs i Bærum er samlet til foto.

Tekst: Julia Edin, redaktør for Oppsiden og Amy Christina Baumann, januar 2020
Foto: Private

Amy startet denne samtalegruppen for ungdommer i 2013, og er mor til Petter på 18 år med Down syndrom. Bakgrunnen for å starte en slik gruppe var at hun så det som et viktig tiltak for å forebygge psykiske problemer og hindre seksuelle overgrep hos utviklingshemmede.

Psykiske problemer hos utviklingshemmede

– Gjennom NAKU (Nasjonalt kompetansemiljø for utviklingshemning) og forskningen de viste til, ble jeg bevisst på at personer med utviklingshemming er mer utsatt for å utvikle psykiske vansker og atferdsforstyrrelser enn befolkningen generelt. Til tross for dette er personer med utviklingshemning underrepresentert når det gjelder utredning, behandling, forskning og fagoppmerksomhet i forhold til sine psykiske vansker. Dette syntes jeg ikke «hang på greip» i det hele tatt. Når vi også vet at denne gruppen er ekstra utsatt for seksuelle overgrep, ble det viktig å prøve å jobbe forebyggende og gjøre det vi kan for at det ikke skal skje «våre» ungdommer, forteller Amy. 

Portrett av Amy Christina Baumann
Amy Christina Baumann

Hun legger til at samtalegruppen aldri skulle være en gruppe for ungdom med psykiske problemer, men at alle mennesker trenger et fora hvor vi kan føle oss trygge og lufte små og store frustrasjoner, opplevelser og tanker. Slik at frustrasjoner ikke «setter seg fast» som Amy sier, og vokser til noe mye større. 

–Ungdommer er i en brytningsfase med mye hormoner i kroppen og blant annet en større løsrivelse fra foreldre. Andre ungdommer har lettere for å orientere seg om mulig hjelp på nettet, hos helsesøster eller ved hjelpetelefoner. Ofte bruker man også venner som en ventil eller for å sjekke ut hva som er «innafor eller utafor». Dette klarer ikke våre ungdommer i like stor grad, og det er ikke alltid greit å snakke med foreldrene om disse tingene. Det er heller ikke så greit for foreldrene å vite hva og hvordan man skal snakke om dette, understreker Amy Christina. 

«Strutsebarna»

Ifølge Amy kan mennesker med Down syndrom ha kommunikasjonsutfordringer av både fysiske og kognitive årsaker. I tillegg kan det se ut som at de har en ekstra utfordring når de skal snakke om ting de synes er vanskelig eller vondt. 

Caroline Tidemand-Andersen, blant annet forfatter av boken “Er jeg ungdom eller har jeg Downs syndrom” kalte dem «Strutsebarna» – de stikker hodet i sanden og håper det går over. De må ha hjelp til å forstå og sette ord på følelsene sine, og hjelp til å snakke om det. 

– Jeg blir provosert når hjelpeapparatet kan hevde at utviklingshemmede ikke har kognitiv kapasitet til samtaleterapi. Det er jeg helt uenig i. Det kan ta lengre tid, og man må ha flere «verktøy» og metoder å spille på, men gjennom disse tre årene så vi hvordan ungdommene ble flinkere og flinkere til å sette ord på sine følelser, beskrive hvordan de opplevde ting og lærte seg å håndtere det som var vanskelig. Som at kjæresten slo opp, eller man kranglet med bestevennen. Ikke minst var det mye læring rundt det å sette grenser. Undersøkelser viser at mange overgrep kan hindres ved at man lærer seg å si nei. Min kropp bestemmer bare jeg over, lærte ungdommene seg, forteller Amy. 

Caroline Tidemand-Andersen drev en ungdomsgruppe tidligere i Oslo, og det var mye her Amy hentet kunnskap og inspirasjon. Tidemand-Andersen skrev også boken «Dette er meg» som er utgitt på Skauge forlag. Boken ble brukt i samlingene. 

Faste møtepunkter

Gruppeleder Pia Myhre og en av ungdommene
Gruppeleder Pia Myhre og en av ungdommene

Amy hadde tidligere jobbet sammen med familieterapeut Pia Myhre og rekrutterte henne som gruppeleder. Ungdommene møttes annenhver torsdag, til en times samtale med temaer som mobbing, kjærlighet, grenser, annerledeshet, overgrep og lignende. Gruppen bestod av fem jenter og fem gutter med Downs syndrom. Når de startet var de i alderen 13 til 16 år. 

– Noen ganger delte vi opp gruppen med rene jente- og guttegrupper, og noen ganger i de yngste og de eldste, forteller Amy. – Dette fungerte veldig bra og var noe vi gjorde spesielt ved litt vanskelige eller sensitive tema.

Amy skryter veldig av gruppeleder Pia Myhre som hun mener var flink til å finne gode virkemidler og god til å tilpasse etter hvordan samtalegruppen hadde det. – Noen ganger var det noen som var veldig opptatt av ting som hadde skjedd, og da måtte ungdommene få snakket om dette og «tømt» seg. Pia brukte ungdommenes egne erfaringer og knyttet det sammen med det vi håpet de skulle lære av det, forteller Amy

Det er Amy som dro i gang prosjektet, organiserte samlingene, og var et mellomledd mellom gruppeleder og foreldrene, og satt opp halvtårsplan i samarbeid med gruppeleder. Samtalegruppen hadde jevnlige foreldremøter og ble driftet gjennom foreldrebetaling på rundt 3000 kroner i halvåret per ungdom. I tillegg har de har fått noe økonomisk støtte gjennom Cecilie Astrups legat og Bærum kommune.

Inspirasjon for andre

Selv om denne samtalegruppen for ungdom med Downs syndrom har vært rettet kun mot ungdommer med Downs syndrom så mener både gruppeleder og Amy at denne formen for samtalegrupper lett kan brukes av andre grupper utviklingshemmede, men at formen og virkemidlene må tilpasses gruppen. 

Nettopp derfor har Amy tatt seg tid til å skrive dokumentet “Hjelper det å snakke om det?” som du kan laste ned under eller finner på Oppsiden.no. Hun håper at ved å dele deres tanker bak og måten de organiserer gruppa på, hva som har fungert bra og hva som har vært utfordrende, og at andre blir inspirert til å sette i gang lignende grupper andre steder i landet. Eventuelt at skoler også lager grupper, og setter disse viktige temaene på dagsorden. Hun kan også kontaktes hvis det er noen som ønsker mer informasjon.


Glad jente med Downs syndrom som har mange ulike farger malt på hendene.

Bli medlem!

Et medlemskap i NNDS koster kr. 150 per år for hovedmedlem eller støttemedlem og  75 kr. for familiemedlemmer. En liten pris for deg, som betyr mye for oss.

Donasjons-krukke full av mynter

Støtt oss!

Alle monner drar og vi blir selvsagt veldig glade for store og små økonomiske bidrag. Doner valgfritt beløp via VIPPS nr. 84535 
( Du finner oss under Kjøp & betal).