Ingeborg Sommerfeldt avsluttet nylig veilederutdannelsen i Karlstadmodellen. Som mor til Tollef med Downs syndrom ønsket hun kunnskap om hvordan hun kunne støtte sin sønn i hans språkutvikling. – Det starter med å ha tro på at barnet kan få til en kommunikasjon, sier hun.
Her får dere eksamensoppgaven til Ingeborg. Teksten er delt i to deler, der hun tar for seg språkutvikling hos barn med språkutfordringer og språkets seks deler.
Tekst: Ingeborg Sommerfeldt, sist oppdatert 8.juli 2020
Foto: Private
Kort om forfatteren:
Mitt navn er Ingeborg Sommerfeldt, jeg er 36 år og arkitekt. Sammen med Magne Ilsaas har jeg to barn: Tollef 4,5 år og Hedvig 2,5 år. Vi bor på Nesodden utenfor Oslo.
Jeg startet på veilederutdannelsen i Karlstadmodellen fordi jeg ønsket kunnskap om hvordan jeg kunne støtte min sønn i hans språkutvikling. Sønnen min har Downs syndrom og nedsatt hørsel.
Vi ønsket sterkt at han skulle få mulighet til å utvikle et språk. Vi søkte etter kunnskap om hva vi som foreldre burde gjøre. Det fikk vi ikke et godt svar på. Jeg leste om Karlstadmodellen og traff en veileder som forsto spørsmålet vårt. Hun anbefalte meg å søke og det er jeg svært takknemlig for.
Utdannelsen har gitt meg håp, mot og kunnskap til å vite hva jeg kan gjøre. Jeg har fått et flott nordisk nettverk av medelever. Det gir stor styrke å vite at vi er fagfolk og foreldre som deler samme visjoner og mål. Jeg kjenner meg ikke lenger maktesløs, usikker og redd, men svært frustrert over at ikke alle barn med språkutfordringer får språktrening.
Denne kunnskapen er viktig og verdifull. Jeg tok primært denne utdannelsen for å støtte min sønn og vår familie. Nå ser jeg et enormt behov for å spre og dele denne kunnskapen. Det vil jeg arbeide for. Altfor få barn og familier får denne veiledningen.
Språkutvikling hos barn med språkutfordringer
Språk gir oss mulighet til å gjøre oss forstått, til å uttrykke hva vi føler og tenker. Det er avgjørende for medbestemmelse og selvstendighet. Kommunikasjon er grunnleggende for relasjoner som gir oss det gode liv.
For 4,5 år siden fikk Magne og jeg, Ingeborg, vårt første barn, en nydelig gutt! Han ble født med Downs syndrom (DS) og vi stilte oss spørsmålet “Hva skal vi gjøre for at han får det best mulig”? Jeg ble særlig opptatt av hvordan sønnen min kunne få et språk, kanskje aller mest redd for at han ikke skulle få det.
Jeg har selv vokst opp med en onkel med DS. Jeg har alltid hatt inntrykk av at onkelen min hadde et godt liv. Men han flyttet til en stiftelse da han bare var et barn og han hadde lite språk.
Jeg er utdannet arkitekt og trengte veiledning for å vite hva jeg kunne gjøre for å hjelpe sønnen min med språket. “Hva burde jeg gjøre”? Jeg fikk ikke noe godt svar på det. Av usikkerhet, frykt og litt nysgjerrighet begynte på den tre årige veilederutdannelsen i Karlstadmodellen. Det har gitt meg håp, mot og kunnskap til hvordan jeg praktisk kan bidra i hans språkutvikling. Jeg er ikke lenger redd, men utrolig frustrert over å tenke på alle de barn med språkutfordringer som ikke får språktrening. Språktrening er ingen quick fiks, det trengs kunnskap og kontinuerlig veiledning. I denne artikkelen vil jeg dele noe av det jeg har lært, i håp om at det kan styrke andre, både foreldre, barnehageansatte og fagfolk i lignende situasjoner.
Språk kan læres!
Språkutvikling starter med å ha tro på at barnet kan få til en kommunikasjon. Det finnes mange måter å kommuniserer på; med blikk, gester, pictogrammer, bilder, taktile tegn, hånd tegn, tale og skrift. Hva forstår barnet og hva kan barnet alene? Så legger den voksne seg ett skritt foran barnet, og hjelper barnet akkurat så mye og lite at barnet får det til – da skjer det utvikling. Tenk deg selv, når du lærer noe nytt. Det som hjelper er strukturert og systematisk læring over tid, der du tar for deg litt og litt av gangen i et gjennomtenkt og motiverende system. Da kan du lære uendelig.
Karlstadmodellen er en modell og ikke en metode. Der blir barnet ansett som et subjekt, en som kan påvirke og være med å bestemme. Modellen inneholder forslag til materiell og metode. Men for meg har tankesettet vært det viktigste. Hjemme kan vi nå språktrene i mange hverdagslige lekesituasjoner, uten at det oppleves som noe belastning for barna. Det er samspill og det er lek! Nye ting er ikke nødvendigvis gøy med en gang. Men tenk på den følelsen når man endelig får det til, det er mestring!
Før man utvikler språk bruker barn kroppslige handlinger for å uttrykke seg. Babyen skriker og strekker seg etter, eller tar, det de vil ha. Tenk om det er noe du vet barnet vil ha? Da kan du vise med tegn/tale hva det er. Vent og se om barnet vil bruke tegn/tale for å få det. Ikke gi opp, prøv igjen. Sønnen min viste skikkelig mestringsfølelse da han oppdaget at han kunne gjøre seg forstått med tegn og etterhvert tale. Vi kan nå ha en samtale, det er helt herlig! Og det er ikke tilfeldig. Vi har fokusert på tydeliggjøring og jobbet med de seks deler av språket jeg vil beskrive videre i artikkelen. Språktrening skal være motiverende for barnet. Alle ønsker å bli forstått og kunne gjøre seg forstått – det er motivasjonen!
Vi begynner med en gang!
Tidlig innsats er blitt et kjent begrep, med allmenn anerkjent positiv virkning. Allikevel fikk vi høre “vent å se, han er jo så liten”. Språkutvikling starter tidlig. Man begynner å snakke til babyen sin med en gang, det er naturlig. Barn med forventede språkvansker må få oppfølging tidlig.
Sønnen vår fikk tidlig oppfølging av fysioterapeut, her opplevde jeg denne langsiktige tankegangen ved å jobbe skritt for skritt for å for eksempel skulle lære seg å gå. Hvorfor møtte vi ikke slike strategier for språk? “Tegn til tale” kom tidlig opp og vi gikk på kveldskurs da han var baby. På kurset var det foreldre til barn på 5 år.
Det burde ikke være slik. Alle burde få hjelp til å komme i gang tidlig. Dette burde være et faglig ansvar. Ved cirka ett års alder fikk vi oppfølging av spesialpedagog, og logoped. Senere flyttet vi og på det nye stedet var det ikke vanlig med logoped før fem-seks års alder. Selv om logoped er en statlig ordning, møter man så ulik praksis i kommunene. Å få vite hva man kan gjøre, er mye bedre enn å lure på hva man skal gjøre. Så kjære alle fagfolk – hjelp oss foreldre med hva vi kan gjøre fra start!
La oss samarbeide om språkutvikling!
Nettverk er en sentral tankegang i Karlstadmodellen, som også omtales som en familiesentrert modell.
I nettverksmøter kan alle bidra på ulike måter, men mot felles mål. Ved å gi hverandre styrke, kan man komme dit ingen hadde klart å komme alene. Dette er empowerment og en kraft man trenger både for utvikling, men også når man møter motgang. Familien er barnets nærmeste og de vil alltid være der, mens andre vil naturlig byttes ut med årene. Det å få til et samarbeid er så viktig, og kan være veldig vanskelig. Man kan fortsatt møte mennesker med forutinntatte holdninger og verdier. Og dette er det viktig å beskytte seg mot, så godt det lar seg gjøre. Får man til et fruktbart samarbeid, der man heier på hverandre, er alt mulig! “Ingen vet hvor langt noe barn kan nå!” Å fokusere på håpet gir en viktig kraft for å oppleve mulighetenes reise og se alle stegene som går fremover.
Språket består av seks deler
Språket er stort og komplekst. Det finnes ingen kjapp løsning for språkutvikling.
Jeg tror kompleksiteten gjør at det er vanskelig å snakke om og å lære bort hvordan man bygger opp et språk. Det har hjulpet meg mye å få en oversikt.
Språket består av seks deler som du kan lese mer om i neste del, bare trykk på linken under.